Den Trondhjemske postvei

Den Trondhjemske postvei var en veiforbindelse mellom Bergen og Trondhjem, anlagt med utgangspunkt i en kongelig resolusjon fra 13. mai 1785 om ukentlig postforbindelse mellom Bjørgvin og Nidaros. Fram til dette tidspunkt hadde postgangen vært svært langsom og usikker.

For å oppnå en mest mulig sikker transport, ble det bestemt at posten i all hovedsak skulle føres over land. En skikkelig veiforbindelse var derfor nødvendig. Arbeidet med veien ble utført under ledelse av generalveimesteren Georg von Krogh, og foregikk fra 1790 årene til noen år utpå 1800-tallet. Mens det var lokale bønder som utførte arbeidet, ble utstikking av veien ledet av veiingeniører.

Etter dette og til siste halvdel av 1830-årene, lå veibyggingen for det meste nede på grunn av krig og elendighet. Mot 1840-årene økte den statlige aktiviteten, og postmengden like så. Endel strekninger endres og legges om. I 1868 ble veien nedklassifisert til bygdevei, da dampbåten i stor grad hadde overtatt posttransporten.

Postveien skiller seg fra bygdeveiene på flere måter:  Nasjonale interesser overkjørte ofte de lokale, postveien skulle ta snareste veien gjennom bygda uten å ta særlig hensyn til gårdens beliggenhet. Veiingeniørene tok med seg sine europeiske idealer når de stakk ut veien. Dette førte mange steder til en relativ karakteristisk geometri, med rette strekk som tar mere hensyn til virkningen på et kart, enn til vestlandsnaturens topografi.

Postveien slik den fremstår i dag spenner fra å være nærmest ikke eksisterende,  for eksempel dekket av riksvei eller oppdyrket mark, til lengre stykker sammenhengende vei i nær opprinnelig stand med bruer og murarbeid intakt.